TINGENES VERDI OG GJENBRUKSVERDI SOM KUNST
Etter som ting blir brukt mister de som oftest sin verdi på grunn av slitasje, fordi de blir oppbrukt eller fordi de blir ødelagt. Men, slitasje og ødeleggelse kan også gi tingene en særskilt verdi. Bruken avsetter spor som forteller oss noe om tingenes egne historier og som kan bli del av en større fortelling, hvis noen evner å lytte til hva de har å fortelle. Ingerid Paulsen Kuiters har denne evnen til overmål. Hun kan trylle søppelbrett, bakstefjeler, åreblad, fuglebur og leketøy om til den edleste kunst. Hun gjør det på to svært ulike måter. Den ene er når hun i en gruppe av sine arbeider bruker disse tingene som malergrunn der hun maler figurer og ornamenter som fletter seg sammen til en egen fantasiverden. En helt annen tilnærmelse til gjenbruk ligger i hennes assemblage hvor hun iscenesetter en ny verden.
Kuiters kunst beveger seg langt fra hverdagstrivialitetene de ofte referer til gjennom tingene hun lager sin kunst av. Sammenstillingen av det kjente ting som omformes og tilføres noe nytt, spiller ofte på et underfundig vis på stereotypier om ting, mennesker og dyrs adferd og kjønn. Hennes metode, der gjenbruk er et av de grunnleggende elementene, strekker seg lenger enn til å gjenbruke ting hun finner.
Et av de mest fascinerende trekk ved arbeidene hennes, er hennes fordypelse i ulike tradisjonelle maleteknikker. Hun fikk tidlig interesse for japansk lakkmaleri og blant hennes tidlige hovedverker er sirkelbilder utført som lakkmaleri. I senere år er et kjennemerke for henne at hun lager en malergrunn som hun tegner motivene så de fremstår i et lavt relieff mot grunnen, som så får en dekorativ malerisk behandling. Der de tidlige lakkarbeidene har en nymalt og glansfull overflate full av reflekser, har disse arbeidene en mattere patina som kan gi en opplevelse av noe gammelt og ærverdig. Bildet gir den gamle tingen et nytt ansikt, men ikke så nytt at det virker forbigående påfunn..
Jeg er selv den heldige eier av en fjel som har gjenoppstått som et bilde av Afrodite, kjærligheten og fruktbarhetens gudinne, med et diadem. Afrodite oppsto av bøleskum, men her har hun en kropp som er formet som en fisk med et mønster som en forseggjort kroppsmaling. Eller er fisken en vakker kjole der fiskekjeften former seg til en arm og øyet med blomsterornamentikk kanskje er smykke på bringen? Kuiters bildeverden er full av overraskelser og brå skifter i symbolbetydninger.
Kuiters var en fremmed fugl på den norske kunstscenen, med bakgrunn i kunstnerkretser hun var del av i Amsterdam og New York på 1960-tallet. En internasjonal scene hun ble introdusert til etter at hun gikk ut fra malerlinjen på Kunst og Håndverksskolen i 1961 og ut gjennom 1960 – årene førte en nomadisk tilværelse i Europa og USA med lengre nedslag i kunstmetropoler som New York, Paris og Amsterdam. Allerede fra første stund var det tydelige spor etter hennes interesse for Cobra – kunst, surrealisme og en fri ornamentikk vi kan forbinde med Flower Power og bruken av dekorative mønstre i psykedelisk kunst blant unge kunstnere i USA og Europa innenfor kunsthåndverk og grafisk design. Fra samtidens bildekunst er det referanser til Popkunst. Merkelig nok har ikke Kuiters fått sin fortjene plass som en av de som på et tidlig tidspunkt tok opp elementer fra popkunsten. En grunn kan ligge i at hun aldri ble en del av den politiske vekkelse som gikk gjennom Norge i hennes ungdom, men eller kan oppfattes som en hippie med anarkistiske tilbøyeligheter.
Hennes verden av bilder tar opp former som vi kjenner igjen som grunnformer i kunsten tilbake til den spede begynnelse der mennesker skapte de første ornamenter. Sirkelen, kvadratet og trekanten kombineres til de mest kompliserte mønstre. Det særegne ved Kuiters kunst, er hennes uhøytidelige omgang med impulser fra hva som i hennes ungdom var avantgarde på den mest fremskutte del av kunstscenen med elementer fra kunst laget av aktører utenfor kunstinstitusjonens strengt opptrukne grenser. Impulser fra folkekunst, fra urfolkenes kunst, barnetegninger og Art Brut laget av pasienter ved mentalsykehus, uten at hun mister sitt særpreg. Referansene til kunstneriske uttrykk som i liten grad har fått tildelt status innenfor den mest etablerte og kommersielle del av kunstverdenen, er noe av det som gir hennes kunst en spesiell verdi i dag. Det aktualiserer et livsverk som strekker seg over snart seksti år og som har uvanlig konsistens tvers igjennom.
Kuiters er med sin åpenhet for estetiske uttrykk fra ulike kulturer og tidsaldre, forskjellige genre, materialer og teknikker en aktuell kunstner. Noe hun har vært helt tilbake til da hun tok sine første skritt inn på kunstnerbanen. Ikke minst er hun aktuell gjennom at hun tilbake til sin begynnelse glatt har oversett de tradisjonelle statushierarkier mellom kunstarter. Der kommer også gjenbruksperspektivet inn; designobjekter, brukskunst, dekor, grafikk, maleri, alt smeltes sammen og presenteres under den store paraplyen vi kaller kunst.
Øivind Storm Bjerke, 2019.
